Som en tanke gang jeg noen har, føler jeg at live ikke bare er bra nok. Mitt liv tidligere søkte jeg så kjært en mann som vil ha meg for den jeg er. Umulig ville jeg si da frekk og frodige meg, med alt for mange feil. Hmm, ville det bare være sånn. En dag kommer en frekkere, uvesentlig fyr inn i mitt liv, 1 år senere legger jeg merke til han. Han var det jeg søkte, en som ikke hører på meg og en som hører på meg. Ett voldektsnummer senere og han var min, senere på dagen satte jeg hjemme akkurat som de gjør i filmene (bare med en viss megde kviser og ikke peiling på klær) og lo, rødmet og bare var glad. Pappa trodde jeg hadde tiltet.
3 år senere å jeg mener som sagt at live ikke bare er bra nok, er dette live sofa kos med tv?
Jeg er/var en fester som elsket live på mange måte og hatet det bare for å hate det, trodde kjærlighet var alt og ingentlig. Knust og forlatt mange ganger men alltid villig til å reise seg.
Nå er jeg liksom nesten Mrs. Ersnes? Er det meg, kan jeg slå meg til ro? Å med en person som jeg noen gang kunne tenkt å slå med slegge?
Men vet du hva, det er det kjærlighet er.. Hvem ville ikke drept for det jeg har, single må kansje pynte seg for å føle seg pen jeg får høre det selv om jeg vært på fjelle i 5 dager uten dusj. Så kansje ikke sofa kos er så dumt.
Farsdag
-
Halloj!
Idag har vi egentligen inte gjort så mycket alls faktiskt, har haft tvättid
på förmiddagen och vart hos mina föräldrar på eftermiddag/kväll.
Låter...